Har det noen ganger slått deg at det mest vanlige spørsmålet vi får da vi møter
venner og familie er "hei hvordan går det med deg?"
"jo takk bare bra, enn med deg?" svarer vi da.
Det er som et svar som er klistra inn i hodene våres som bare ryr automatisk ut som en
vellagret settning som kommer som en papegøye har innøvd sitt vokubular.
"bare bra, bare bra, bare bra"
Men er alt så bra? Selv om du sier "bare bra"??
Er vi virkelig så redd for å si noe annet enn akkurat den settningen der?
Hva er det vi er så redd for egentlig? Er vi redd for å bli sett ned på?
Er det flaut å ikke ha det bra? Er vi utenfor samfunnet om vi ikke har det bra?
Er det ikke en menneskerett å ikke ha det bra på lik linje som de dagene
vi kan si at i dag folkens har jeg en fantastisk dag?
Jeg har i det siste fått spørsmålet:
"Hei, har du det bra?"
Nei jeg har det ikke bra.
Å seriøst, det er som folk har solgt smør å ikke fått betaling om jeg tar den settningen.
Det er som de har sett et spøkelse og aldri har hørt noe værre i hele sitt liv.
Du føler med engang at det er jo nærmest noe galt med deg om du ikke har det bra.
For å vite når du er lykkelig må du ha opplevd å være ulykkelig.
Det er livets lærdom å føle å "ikke ha det bra" for da vet man å sette pris på de
tingene i livet som faktisk gjør det bra.
Så jeg lurer jo på hvor mange det er som går der ute å svarer "bare bra" hver gang de blir spurt
å egentlig har det helt jævelig? Jeg kan ikke tenke meg at alle "bare braene" snakker sant.
Det går ikke an at alle der ute er så lykkelige som de skal ha det til.
Vi kan titte inn i de tusen hjem hos oss bloggeren, hos famile, venner, arbeidskolegaer
å det ser jo prikkfritt ut. Familien Olsen er den perfekte familien hvor alle er glade døgnet rundt,
hos familien Martinsen der skinner samtlige i kapp med sola, men er dette bare et forheng?
Lever vi bak vegger som skal skjule oss siden vi ikke tør si ting som de er?
Det går ikke an at alle de rundt oss er så lykkelige hele tiden, det nekter jeg å tro.
Er det flaut å si: nei jeg har det ikke bra? Blir det som en ripe i lakken hvor du prøver
skjule for alle andre og narre deg selv til å tro at du har det bra?
Synker du i gradene i omgivelsene dine om du er ærlig?
Hvor slitsomt er det ikke å gå rundt å late som du er glad når du egentlig har lyst
å grave deg ned til kina å aldri mer se dagens lys?
Nei da folk spør meg hvordan jeg har det så sier jeg det som det er. Så klart, du får jo
et spørsmål i retur: "næææ, hva er det som er galt?" Men det er jo ikke alt du føler for å
si til gud og enhver mann så da er det bare å si "det er hemmelig" :)
Men da vet de at du lyver ikke selv om de garrantert blir så nyskjerrige at de holder på å dø
å at de vil irritere seg grønn over hvorfor du sier A men ikke B.
Hvorfor skal alle vite alt? Det holder egentlig å si det i korte ord, å det bør være
nok til at personen du møter på respekterer at du er litt lei deg der og da.
Alle kan ha en dårlig dag!
